Jepp, her er jeg altså. Det er min 7 uke som bruker av deppepillene med det flotte navnet Escitalopram ratiopharm. Etter to til fire uker burde en se en bedring står det i bruksanvisningen. Bedring og bedring. Jeg har jo ikke følt meg deprimert i det hele tatt. Men bortsett fra det var det ikke så mye som var som det skulle de siste månedene før jeg ble skilt fra jobben min. Tvangssykmeldt. Høres ille ut. Nesten som tvangsinnlagt. Jeg var den aller første pasienten ho hadde påtvunget en sykmelding.
Egentlig er jeg følelsesmenneske. Ler lett, smiler ofte og er ganske flink til å grine også. Det siste der er helst når jeg ser en trist film, når jeg holder en nyfødt baby, ser på ungene mine og kjenner hvor stolt jeg er av dem, overværer et bryllup eller en begravelse. Nå gjør jeg ingen av delene. Jeg går rundt som en søvngjenger. I dag er det ganske naturlig kanskje, for min dag begynte kl. 4. Da gav jeg opp sovinga og det var sikkert like greit. Men jeg kan ikke fordra å gå rundt sånn og ikke føle noe spesielt. Jeg er ikke glad, men heller ikke lei. Jeg er bare.
Jeg har verdens beste mann, men likevel klarer jeg ikke helt å vise det. Jeg er jo kjempeglad i fyren og vet ikke hva godt jeg skal gjøre for han. Men et eller annet har kortslutta. Eller så er bryteren bare slått av, men jeg klarer ikke finne den igjen slik at jeg får slått den på. For jeg vil det. Nå. Vil at alt skal være som før.
Vet ikke helt hvor lenge jeg orker denne tilværelsen. Ble anbefalt å holde på et halvt år tilsammen. Men skal jeg gå rundt som en zombie i et helt halvt år? Jeg visste jo da jeg var hos legen på mandag at jeg iallefall ikke skulle tilbake på jobb dagen etter. Men jeg var helt uforberedt da ho sykmeldte meg en måned til, og sa at jeg likegodt kunne informere sjefen om at jeg ikke kom tilbake på denne siden av nyttår. Da hadde jeg lyst til å grine da! Hulke høyt og bare la tårene sprute ut .. men jeg forble helt rolig og øynene var tørre som Sahara.
Det er flaut å tusle rundt i heimen på dagtid. Jeg er redd de koselige pensjonistnaboene på motsatt hjørne skal spørre om jeg jobber kvelden denne uka. Aller helst har jeg jo bare lyst til å si ja da. Men jeg er dårlig til å lyve, og de har sikkert sett at jeg er her til alle døgnets tider allerede. Så hva skal jeg da få sagt som unnskyldning? Trenger jeg en unnskyldning forresten?
Jeg gjør jo ikke noe ulovlig. Jeg har fått meg en liten knekk, noe de aller fleste får i løpet av livet. Både en og to ganger. Ifølge legen min. Og jeg har jo forsåvidt vært her før også. Men ikke på denne måten. Ikke så lenge og ikke uten en grunn. Uten et eller annet en kan hale frem og si: Derfor er jeg sånn akkurat nå. Likevel er jeg “sånn” og jeg synes det er dritflaut. Selv om jeg har jobba hele livet og betalt rikelig inn til den der kassa lønna mi for tia kommer fra. Jeg er blitt en nav-snylter på heltid!
Jeg savner jobben min, kollegaene mine, hverdagen min. Jeg er i den heldige situasjon at jeg simpelthen stortrives med den jobben jeg har. Jeg har bare grudd meg til å gå dit et par ganger på alle de årene jeg har vært ansatt der. Men jeg har vært der ute en gang på disse ukene, og det var ikke så veldig greit. For hva tenker de om meg? – Åh, ho der ja, som ikke har vært her på en evighet. – Ho som bare går hjemme og koser seg. – Men jeg så ho jo i byen i går, ho ser ikke ut som om ho feiler en dritt.
Nei, jeg ser kanskje ikke ut som om jeg feiler noe. Jeg har dessverre ikke brukket beinet eller armen, er nyoperert eller sitter i rullestol. Jeg er oppegående. Stort sett både natt og dag. Hodet mitt er fullt av bomull, tankene er temmelig uklare og jeg har hukommelse som ei ert. Vil du bytte plass med meg?
Skjønner deg veldig godt. Men du må prøve å fokusere på deg og dine,ta tiden til hjelp,bare prøve å glemme hva du tror andre sier og mener. Dette er ditt liv,det er DU som skal komme gjennom dette,det er en jobb det også. Jeg ønsker deg all mulig lykke til og fine hverdager. Gjør ting du trives med..ting du kanskje ikke hadde så mye tid til når du jobbet. jeg kan bare kort fortelle om meg som nesten ble “påtvunget” ufør,når folk,perifere venner spør hva jeg driver/jobber med,sier jeg at jeg gjør mye forskjellig ting,at jeg er hjemmeværende husmor,trener hund,skriver litt og driver med hester innomellom (det kan gå måneder uten at jeg rir,men det har vært en stor del del av livet mitt) og jeg slipper å si at jeg bare er ufør…,men at jeg alikevel gjør noe. Jeg har også jobbet hardt og mye før,og betalt inn til statskassa. ønsker deg en fin dag 🙂
Tror jeg er født med dårlig samvittighet. Men vet jo igrunnen at jeg ikke bør ha det for dette her. Hjelper bare så lite … Hjelper heller ikke at det er flere av oss, for igrunnen unner jeg ingen å ha det slik. Jeg vil bare at alle skal ha det bra, men dessverre så rår jo ikke jeg over det der.
Takk for tilbakemeldinger, både her og på mail, setter pris på det. Både fra kjente og ukjente.
Ha en fin dag alle sammen! Det skal jeg ha, for i natt har jeg sovet fra midnatt til nesten 9!! :-))
Om det er noe til trøst så har jeg det på samme viset som du. Går også hjemme hele dagen og prøver og fylle den opp med noe positivt så godt jeg kan uten å føle meg helt verdiløs. Er sykemeldt på fjerde uka nå. Går å venter på innkallelse til ortoped. Samtidig er jeg redd for hva han sier når jeg kommer dit. Vet bare at den hofta jeg har nå, tar fullstendig knekken på meg 🙁
Håpet er jo at han sier at jeg må ha ny hoftekul. Har prøvd så godt jeg kan å gå på jobb, akkurat for at jeg trives så godt i jobben min, men når sjefen min og sier at jeg ikke har noe på jobben å gjøre når jeg går med slike smerter som jeg gjør nå, da blir jeg virkelig fortvila over min situasjon slik som den er nå.
Du må prøve og være sterk og bry deg lite om hva andre sier og mener. Vi VET hvorfor vi er sykemeldt, ingen andre har noe som helst med hvorfor vi er sykemeldt, om de ikke tørr å komme bort til oss og spørre, kan de heller la være å bry seg og passe på seg selv i stedet.
Trenger ingen unskyldning eller å ha dårlig samvittighet. Det er legen som har bestemt det for deg. Nokså slitsomt å bare være, uten å føle så mye. Gråtonene…