Forrige helg hadde jeg besøk av ei barndomsvenninne. Vi har kjent hverandre siden første klasse og holdt mer eller mindre kontakt i alle disse årene som er gått siden den gang.
På skolen var vi vel ikke av de mest populære noen av oss. Jeg var så sjenert at jeg nesten ikke turde snakke med andre. Ho var annerledes, en outsider. Ho kom fra landet, snakka rart og hadde merkelig tøy i forhold til oss som var vokst opp i byen. Så dermed ble ho fort den alle hakka på. Erta. Mobba. Jeg sto i bakgrunnen og så på. Akkurat ja: Så på, men gjorde aldri noe for å stoppe det!
Jeg husker ikke hvordan det skjedde, men vi ble iallefall veldig gode venner etterhvert. Men før vi begynte på ungdomsskolen flytta ho fra sørlandet til vestlandet. For en sjetteklassing for ca. 35 år siden var det uhyggelig langt vekk … nesten sånn at det ikke gitt an å se det for seg engang.
Til å begynne med brevvekslet vi. På fint brevpapir med hester, hjerter og solnedganger, med tilhørende konvolutter som ble påklistret et frimerke og postet i en sånn rød postkasse på hjørnet. Jeg skreiv side opp og side ned, forklarte og sto i, både om det ene og det andre. Ho skreiv 5 setninger og det var det! Jaja, ble litt snurt innimellom … en følelse ho garantert fikk kjenne på noen år senere, da vi begynte å bruke telefonen. Eller ho gjorde. Jeg hata, og hater fortsatt, den oppfinnelsen. Ho ringte og snakka, jeg sa ja og ha … og ville helst avslutte før samtalen var skikkelig igang …
Så ble mobiltelefonen allemannseie og internett gjorde sitt inntog i hverdagen. En gudegave for meg! For tenk nå slapp jeg å prate, kunne bare skrive på mobilen! Eller sende en mail! Yess! Jeg skreiv linje på linje, og etterhvert kom svaret: Ringer deg senere … Jada, jeg slapp ikke unna da heller! Det hender jeg bare overser når det ringer, iallefall når jeg vet at den som ringer bare vil skravle. For det er ikke helt min sterke side når jeg ikke ser den jeg snakker med. Jeg vil helst hoppe rett på det jeg skal ha sagt, og avslutte. Kjapt og greit. Koseprating er ikke noe som hører sammen med en telefon. Vet det er litt dårlig gjort, og det nytter jo ikke å bortforklare at en ikke hørte det ringte, for i vår nymoderne tid så sitter jo nummer eller navn til den som har ringt igjen på displayet …
Ektemenn har kommet og gått, eller hennes døde og min gikk. Ho ble alt for tidlig enke og aleine med to små gutter, mens jeg fortsatt trodde jeg hadde kapra drømmemannen og skulle leve lykkelig alle mine dager. Min daværende mann og min venninne gikk ikke helt godt overens. Så det var noen år der som kontakten heller var laber. For å reise på jentetur bort til vestlandet var heller ikke så aktuelt, det ble veldig dårlig mottatt hjemme, så dermed var sånne turer heller sjeldne. Jenter på tur var nemlig bare ute etter en ting, festing og mannfolk!
Da jeg ble aleine hente det jeg innimellom var litt misunnelig på henne som hadde mistet mannen i et dødsfall istedenfor til en annen kvinne. Ho fikk iallefall trøst og hjelp og alle skjønte at dette ikke var spesielt greit. Jeg satt igjen med en sorg som ingen sendte blomster til. Et savn og tomrom som ingen kom med trøstende ord om. Ingen synes synd på meg, jeg burde jo heller være glad jeg var kvitt fyren …
Vi fikk en liten opptur i vennskapet vårt da mannen min forsvant. Besøkte hverandre oftere og hver sommer ferierte ho på hytta hos meg. Noe som faktisk også har fortsatt etter at jeg ble gift igjen. Sommeren skal tilbringes på Sørlandet, sånn er det bare! Ho fikk sagt det litt fint en dag da vi var ute og gikk tur: Stakkars Terje, han giftet seg med deg – og fikk meg på kjøpet!
Nå er vi jo så heldige her på sørlandet, at Ikea har gjort sitt inntog i nærmiljøet. Før måtte vi jo enten til Oslo eller Stavanger for å oppleve den herligheten! Da var min venninnes hus i passe avstand, så det ble alltid lagt inn et besøk hos henne samtidig med Ikea-shoppingen, eller omvendt. Akkurat når det gjelder shopping tror jeg vi er så langt fra hverandre som det går an å komme! Jeg elsker det, kan gå rundt i butikker i timevis, for ikke å snakke om Ikea-paradiset. Åh, det er så gøy! Trenger jo ikke noe hver gang jeg har vært der, men bare å gå rundt der inne, kikke og få nye ideer … det er fantastisk! Selvfølgelig kommer en jo alltid ut med et eller annet, som en strengt tatt ikke trengte. For eksempel lys og servietter og litt annet småsnacks til et par tusenlapper og vel så det.
Min venninne derimot, ho løper gjennom Ikea. Snapper med seg det ho trenger, og that’s it! Jeg har flere ganger deltatt i Ikea-løpet sammen med henne. Sist var jeg på jentetur med døtrene mine. Det var da vi fant ut at neste gang vi skal dit så tar vi shoppingen før vi innkvarterer oss i huset som har så perfekt avstand til herligheten.
Vi er veldig forskjellige, egentlig, ikke bare når det gjelder interessen for butikker. Ho er sprek, sykler, padler, går på ski og reiser verden rundt med sekk på ryggen. Jeg derimot foretrekker båt med motor og mange hestekrefter, har ikke brukt sykkelen på fire år, skiene har stått i garasjen så lenge jeg kan huske og jeg reiser på ferie med koffert. Likevel har vi aldri mista den kontakten som gjør at det alltid er like lett å snakke sammen, selv om det innimellom har vært lange tider mellom møtene.
Takk for at du alltid har vært der for meg.
