Et nødvendig onde

Denne uka ble visst skikkelig dårlig med hensyn til trening. Vi har egentlig to faste dager i uka vi trener, mannen min og jeg. For da er det rom for enda en dag i løpet av helga, om det passer sånn. Det er ikke alltid det gjør det, men det er viktig å ha en plan! Vi begynner å komme inn i en god vane nå. Men det er en overdrivelse å si at det er gøy. For så langt er vi ikke kommet enda at vi må trene for at dagen skal være fullkommen. Det kan vel heller beskrives som et nødvendig onde.

Da vi traff hverandre var han en storrøyker. Nå har han snart vært røykfri i tre år, og vi har lagt på oss 10 – 15 kilo hver! Jada, du leste riktig. Vi har. Vi deler på det meste. På godt og vondt. Også kiloene! Det hadde jo vært litt kjipt om han skulle gått rundt og drassa på 30 kilo ekstra heilt aleine.

Å trene innendørs når sola skinner ute føles temmelig idiotisk. Spesielt når en har bikkje som også må ha litt trim i løpet av ettermiddagen. Men nå har vi jo bestemt oss for at dette skal vi gjennomføre. Dessuten er det jo veldig godt når det er overstått. Når kvelden kommer og vi vet at vi har gjort noe fornuftig for kropp og helse. Da spiser vi kveldsmaten, eeeeh … eller den chipsposen, med litt bedre samvittighet.

Det er rart å se på mange av de andre på treningssenteret. De står llksom bare der og henger. Prater med en eller annen bekjent, eller i mobilen, mens de sakte snegler seg avgårde på tredemølla. Eller blir hengende over et av de andre apparatene der inne. Noen faller helt i staver foran tv’n og en eller annen teit, evigvarende serie som pleier å gå sånn tidlig på ettermiddagen. Det er litt ille å si det, men det siste der gjelder selvsagt bare kjerringer. Sånn på min alder og deromkring. Og jeg som trodde sånne serier mest var for fjortiser …

Det finnes mange støttemedlemmer. Folk som har fortrengt den avtalegiroen som hver måned blir trukket av kontoen. Folk som aldri fysisk er tilstede på treninga. De om det. Jeg kan tenke meg mange andre ting som er mer interessant å bruke penger på enn å støtte andres økonomi, sånn helt uten å få noe igjen for det.

Vi er iallefall kommet et hakk videre. Vi har skjønt at vi må bevege oss, og gjerne svette noen dråper også. Da kan vi kalle det en bra treningsøkt! Og snart kan vi kanskje se litt resultater etter slitet også.

4 kommentarer
    1. Georgine: Det er iallefall lettere å komme seg ut når vi er to. Selv om jeg har spolert det litt i det siste. Har ikke orka. Men kommer sterke tilbake etterhvert! 😉

    2. diagostini.: Trimsykkel ja .. hvem har ikke investert i det et par ganger? Har en jeg også, den andre i mitt liv, men jeg har faktisk ikke brukt den, enda. Har også en flott rockering som jeg brukte flittig en stund mens det var nytt, men gikk litt lei. Selv om jeg vet at det der hjelper!

    3. Så veldig fint at dere kan trene sammen, fint å ha noe interesser som begge liker. Og ja selvfølgelig må du være solidarisk med mannen din.. he..he, kan jo ikke la han bære hele byrden alen.

    4. Dere er kjempeflinke, sku ønske jeg var kommet så lang. Fikk trimmsykkel i julegave for to år siden(hadde ønska meg det), den var flittig i bruk det første året, men så vart den flytta opp på loftet i fjor til jul, den er siden ikke kommet ned igjen, å nå er det jaggu meg jul igjen snart og der står den, der den sto i fjor til jul 🙁
      Den blir antagentligvis stående der til denne julen også er over, men håper jeg tar meg kraftig sammert etter nyttår og får den ned igjen, du veit…..det berømmelige nyttårsløftet(som jeg ikke klarer å leve opp til,år etter år)
      Lykke til videre med deres trimturer, du skal se resultatene kommer etterhvert, stå på 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg