På facebook er det en gruppe som så fint heter: Vi som er midt i livet og elsker det! Vel, jeg er ikke helt der! Eller joda, jeg er midt i livet, og det er jo lite en kan gjøre med det, men det er å dra det litt for langt når en sier en elsker det. Selv om alternativet kanskje ikke frister så veldig mye det heller ….
Egentlig ville jeg bloggen skulle hete noe sånn som overgangen, halvveis til hundre og andre ting i den sjangeren, men alt det der jeg fant på var selvsagt allerede opptatt. Så da ble det midtlivskrise. Høres igrunnen ut som jeg er mann og midt i panikken, men det er altså helt feil. Det der med mann jaffal …
Livet har ikke alltid vært en dans på roser, iallefall har de rosene jeg har danset på hatt ganske så mange torner. Selv om det utad har sett ut som om alt er greit. Mangler ingen materielle ting, og igrunnen ikke noe annet heller, ikke nå. Likevel er ikke alt så greit som det burde ha vært. Men de fleste har vel både opp- og nedturer i livet sitt. Bare ikke nedturene blir så veldig overtallige pleier det somregel å gå bra ….
Uansett, jeg er sykmeldt for en periode nå, og måtte bare finne på et eller annet å bedrive all denne “fritiden” min med. Vet ikke om blogging akkurat er det rette, men jeg har alltid likt å skrive. Betyr egentlig ikke så mye om noen kommer til å lese det heller, akkurat nå er det igrunnen mest for å sysselsette meg selv litt. Og noen ganger er det faktisk veldig godt å få tanker og følelser ned på “papiret”.
Jeg er ikke vant til å ha så mye fri. Et arbeidsjern er vel en god beskrivelse på meg kanskje. Litt adhd ifølge bekjente. Og jeg liker det sånn!
I dag fikk jeg “diagnosen” deprimert. Etter måneder med vondt både her og der, den ene virusen etter den andre i over et år, prøver og legebesøk til den store gullmedalje. Føler meg ikke deprimert, men jeg har vondt overalt. Jeg som aldri var syk før i tiden. Før en kom til den fantastiske fasen “midt i livet”, det der en burde ha elska over alt i verden.
Å være deprimert er ikke en sykdom, ifølge mine foreldre. Å være deprimert er noe som rammer veldig svake personer, pinglene om du vil, de uten ryggrad. Det var det jeg lærte i barndommen. Og her sitter jeg da, pingla, og omtrent hører min fars stemme: “Skjerp deg!”
det er pussig, da, at min hovedblogg heter “Midt i livet”! 😉 Det er flere av oss, med andre ord..
Men i tillegg til å være midt i livet er jeg altså alenemamma, sykepleier og blogger/hobbyfotograf/hverdagsfilosof med skrivekløe..
jeg har vært der du er nå men jeg har heldigvis lagt litt av det bak meg. Kjenner det veldig godt igjen, da! På Midtilivet-bloggen min har jeg skrevet litt om hvordan jeg kom meg videre, begynn lesingen her: http://www.vgb.no/14947/perma/401915
Det er artig å finne deg, håper at du har det bedre nå etterhvert! Klem!